Sju Dagar I August
Ekteskapskranglene, med preg av rutine, blir generelle, og persondynamikken utenfor ekteskapet blir, fordi den konsentreres rundt færre personer, i korte gjengivelser av det som burde vært lengre prosesser, noe overlesset. Premieren var på Det Norske Teatret 6. april 2017.
Lillian Bikset: April 2017: Sju dagar i august
@brittarnhild Forsidebildet, forsidelayouten, er alltid det første jeg ser på i en bok, og ofte kjøper jeg boka rett og slett fordi jeg liker designen. I så måte ville jeg nok ha gått forbi Brit Bildøens Sju dagar i august, men så er den valgt til neste bok i litteraturgruppa mi, og dermed hadde jeg ikke noe valg. Lyseblått, kjedelig, en mann og en kvinne som sitter i hver sin blå og hvitstripete strandstol i sjøkanten, sommer, stille hav. Rett nok noen skyer i bakgrunnen som, om jeg legger godviljen til, kan oppleves som truende, men over dem er teksten satt, så de forsvinner i bildet. Boka er slett ikke sommer og idyll, ei heller ferie og strandliv. Vi befinner oss midt inne i Oslo hvor vi møter ekteparet Sofie og Otto som i løpet av seks dager konfronteres med en rekke ulykker og katastrofer av ulik art. En av de seks dagene blir vi med ut til hytta de har ved sjøen, men i steden for blått, stille hav og sommerkos i strandstoler er det også der storm og kaos som møter dem og som drar dem sakte men sikkert mot en mulig katastrofe.
Beskrivelsen av et middelklasseselskap er utrolig godt gjennomført og minner meg både om Gunnhild Øyehaugs Undis Brekke, samt at det har noe Tillers over seg. Måten folk i boka, og paret kommuniserer på har faktisk en del til felles med hvordan kommunikasjon beskrives i Innsirkling-bøkene til Carl Frode Tiller. Forfatteren greier å vise det vanskelige, det usagte, sjalusien, mistenksomheten, misforståelsene, smerten, fortvilelsen, den bunnløse sorgen. Sofie har kommet til et punkt at ting begynner å skjære seg, og utviklingen beskrives vondt og sårt, litt skummelt, bekymringsfullt. Samtidig lurer Otto med venninna og kollegaen til Sofie, uten at Sofie merker det, men hun føler at venninna manipulerer og er falsk. Hun føler at Karen har tappet henne for sorgen, ikke egentlig vært en ekte støtte, men utfra eget behov. Samtidig er Karen den eneste som tør å si det som det er til Sofie, og påstår at Sofie går rundt med en slags aura av opphøgd sorg. De andre på jobben tør ikke, de holder respektfull avstand.
Som dette tilbakeblikket om at de var redd for at fjortenåringen skulle bli forkjølet pga regnværet dagen før katastrofedagen: «Dei hadde sendt Marie av garde dagen for. Jenta med den altfor store ryggsekken. Ho bar den tunge sekken som om den romma alt ho var i ferd med å bli. Alt dette bar ho stolt ut av syne. Ho var for ung til å dra, men hadde hatt så lyst. Ho skulle vere med to venninner som var eldre enn henne. Dei skulle ligge i telt. Det skulle vere trygt. Den første dagen hadde Sofie og Otto engsta seg konstant, særleg under det kraftige regnvéret på torsdagskvelden. Det går bra! Marie hadde ledd i telefonen. Dette går bra, eg har støvlar, no begynner konserten, ha det! » Men mest handler romanen om sju dager i august åtte år etter. Vi følger dem dag for dag. Et flåttbitt Sofie har fått som gjør Otto bekymret, det samme gjelder bekymring for sønnen. Middager de deltar i. Venninnen og kollegaen Karen som ble forbigått da Sofie ble ansatt som avdelingsleder. En flomkatastofe som gjør at det som skjedde for åtte år siden kommer nærmere.
Hun klarer å streife innom vanskelige spørsmål og følelser uten å overfokusere på det. Sofie og Otto er komplekse, og derfor realistiske karakterer med flere sider. Om enn kanskje litt kjedelige (de har til en viss grad gjort alt veldig riktig; de er begge i jobb, de flyttet til østkanten av byen). Og i forhold til etter 22. juli temaet så er det bra at det ikke blir for mye av, men at det flettes inn der det faller seg naturlig i historien. En stabilt skrevet historie som ikke slo meg så hardt i gulvet, men var verdt å få med seg.
- Sju dagar i august 12
- Eilev farmen kjæreste
- Sju dagar i august anmeldelse
- Marc-andre ter stegen 2020
- Strikk baby
- Sju dagar i august 3
- Sju dagar i august – Samlaget
- Sju dagar i august 2019
- Sju dagar i august 2008
- Sju dagar i august 15
Amylin's book chatter: februar 2017
I teaterform virker behandlingen langt mer hastig og forsert, og de emosjonelle nyansene blekner. Skuespillerne - frontet av Nina Woxholtt som Sofie, Geir Kvarme som Otto - arbeider hardt med framstillingen av dype følelser under anstrengte overflater, men beklageligvis framstår det også som hardt arbeid, ikke som flytende formidling. Forklart De praktiske rammebetingelsene - tidsbegrensningen, reduksjonen av persongalleriet til fire - utgjør noe av forklaringen på dette, men ikke hele. Trolig er en hovedårsak grunnlagsmaterialets form. Der boka kan skildre Ottos og Sofies tanker uten at noen av dem må ytre dem til den andre, blir ordene uttalt i teaterformatet. Her fortelles og forklares, i forenklet versjon. Her vises ikke. Dermed blir «Sju dagar i august» til en serie av forkortet velmente, selvforklarende dialoger, og en serie av forkortet høyttenkende, selvforklarende monologer. Gjennom lyden av vind og regn, eller klåingen på et håndledd - et flåttbitt ingen tilskuer ser, blir de litterære virkemidlene avslørt som nettopp det, litterære virkemidler, symboler.
Han har en sønn fra tidligere ekteskap som er flyttet til Australia. Vi følger ekteparet syv dager i august. Frem til nå har de holdt sorgen i sjakk på sin måte. Men hendelsene disse dagene, som hver for seg ikke er alvorlig, gjør at sorgen endrer karakter og kommer opp til overflaten igjen. Som en elv som har fått større vannføring og får nytt elveløp. Det er tungt å lese når Sofie og Otto tenker tilbake til terrordagen 2011, og de etterfølgende dagene, ukene, årene. Hver og en av oss har noe vi kan tenke tilbake til selv om vi ikke ble direkte berørt. Bildene som kommer opp i hodet, inkl hvor jeg var den dagen, hva jeg tenkte da den første meldingen kom, tanker rundt hvordan de etterlatte måtte ha det osv. Små ting som at jeg fortsatt reagerer på – ord som misbrukes: f eks når journalister slenger ut ord som katastrofe om tap på en idrettsarena. Selv om boka ikke er overstrødd med dette tema, bare av og til kommer det frem som en forklaring på hvorfor Sofie og Otto lever slik de gjør, tenker som de gjør, treffer denne stillferdige boken meg på en helt spesiell måte.
Sofie og Otto, mor og stefar til Marie som døde på Utøya. Sofie som er stivnet i sorgen, Otto som elsker Sofie men som likevel ikke klarer å holde seg unna Karen, Sofies venninne og kollega. Katastrofene kommer på rekke og rad, noen troverdige, andre så platoniske at de nesten blir latterlige, i alle fall vanskelig å tro på. Bildøen bruker kjeden av ulykker til å dra både Sofie, Otto og oss lesere mot det som kan bli den endelige katastrofen, men legger inn små håpstegn underveis, så når boken slutter sitter jeg som leser igjen med to muligheter - den endelige slutten, eller mulighet for nytt liv og vei videre. Midt i det forutsigbare, midt i kjeden av drama, klarer Bildøen å skape til dels troverdige skikkelser, i alle fall av Sofie og Otto. Personene rundt blir mer stereotyper, satt der for å lede hen mot den mulige katastrofen. Godt skrevet, og selv om det hele foregår i tjukkeste Oslo glir det nynorske språket helt uproblematisk. Men noen sekser fpr den ikke av meg. Kunne kanskje blitt en femmer, men så er det dette forsidebildet da som jeg opplever som helt feil.
Green Day innfrir alltid live, og det synes jeg de gjorde denne gangen også. De spilte mange av de gode, gamle sangene som 2000 Light Years Away, She, Shattered og Burnout i tillegg til de som de vanligvis spiller på konserter, Holiday, Longview, King for a Day, Jesus of Suburbia, American Idiot og Good Riddance (Time of Your Life) som de alltid avslutter med. Det hjalp på stemningen å stå på andre rad foran scenen. Siste konserten i januar var Tegan and Sara. Jeg tror ikke jeg har sett dem før, men ble veldig usikker da de begynte å snakke om at de hadde vært support for Bryan Adams. Siden Tegan and Sara akkurat har spilt i Oslo og Bryan Adams skal spille i Oslo, er det vanskelig å finne ut når de var support. Hvis noen vet, så kommenter. Jeg mener å huske noe vagt om det, så kanskje jeg har sett Tegan and Sara uten å tenke over at det var dem. De spilte en veldig god konsert, og ramblingen deres mellom sangene var utrolig morsom. Tegan and Sara er ikke helt min sjanger, men de har mye easy-listening.
Både Sofie og Otto har et barn hver fra tidligere forhold, hvorav Ottos sønn bor langt borte slik at kommunikasjonen for det meste foregår over telefonsamtaler, mens Sofie sin datter Marie er død. Hun ble drept på Utøya i 2011. Vågal tematikk? Sorgen over datteren Marie er en sentral del av Sju dagar i August. Og det blir tydelig for meg som leser at en sorgprosess over ens eget barn som hadde et helt liv foran seg, fremdeles er en pågående prosess åtte år etterpå, og sikkert alltid. I alt Sofie gjør gjennom hver dag, så er den der, sorgen. Og i et middagsselskap der en psykolog prøver å flørte med henne og bemerker at hun er tydelig preget av noe traumatisk kommer det fram at det også synes utad. Denne psykologen unnskylder seg senere da han har fått vite via andre at hun har mistet sin datter. Det virker som at selv om alle er klar over at Sofie fremdeles sørger, så er det et problematisk tema å ta opp. Er det noe som spesielt gjelder for akkurat denne spesifikke hendelsen, eller ville det samme skjedd om hun hadde mistet datteren i en bilulykke?
Sunday, 18 December 2022