Nasjonalisme I Dagens Samfunn - Nasjonalisme Kan Både Være Positiv Og Inkluderende – Og Negativ Og Ekskluderende | Kristin Clemet

I Norge har vi funnet en god balanse med 17. mai-nasjonalismen. Selv om mange av oss har røtter fra andre steder, så lever vi i et skjebnefellesskap innenfor rammen av nasjonalstaten. Hvis det går dårlig med Norge, så vil det ha negativ effekt både for etniske nordmenn og oss som er blitt norske – og for våre etterkommere, uansett bakgrunn. Vi må bare fortsette å krangle om hvor mye overnasjonalitet og hvor mye innvandring vi skal ha, og hvor mye vi må ofre for verden, men en ting er sikkert: Norge er ikke en øy i verden og vi trenger internasjonalt samarbeid for å løse felles utfordringer. Behovet for samarbeid blir stadig større. Det vil være en utfordring å bevare velferdsstaten, tilliten til institusjonene og det nasjonale fellesskapet i en tid med et økende etnisk og kulturelt mangfold, men det er ikke umulig. Det hviler først og fremst på den enkeltes personlige ansvar om å tilslutte seg fellesskapet. Feiringen av grunnlovsdagen i rødt, hvitt og blått minner oss om det, om samholdet vi har og samholdet vi må ta vare på.

  1. Hva er nasjonalisme? - Civita

Hva er nasjonalisme? - Civita

Nasjonalismen kan altså både være positiv og inkluderende – og negativ og ekskluderende. Historien er full av eksempler på at grupper og samfunn kan styrkes innad ved å rakke ned på andre, ta fra dem rettigheter eller erklære dem for uønsket eller illojale. Men historien har heldigvis også vist at det er mulig å bygge positive nasjonale fellesskap, der nye grupper blir inkludert. Det er bare å se på det svært fargerike barnetoget i Oslo! Konsekvenser for politikken De nasjonale strømningene får, på godt og ondt, konsekvenser i politikken. Aftenposten kunne forleden melde at en ny politisk skillelinje – globalister mot nasjonalister – kan komme til å erstatte høyre-venstreaksen i Europa. Men denne skillelinjen er ikke ny. Sist vi diskuterte om dette skillet ville bli det viktigste, var på 1990-tallet. Den gangen var det ytre venstre som sto for det nasjonale. I dag får de følge av ytre høyre. Også i Norge har standpunkter som venstresiden og Senterpartiet tidligere var alene om, blitt mer vanlig på høyresiden.

A B D E F G H I K L M N O P R S T U V Y Ø Nasjonalisme kan forstås både som et begrep og som en ideologi. I nasjonalismeteori holder man seg med to grove idealtyper: den liberale, statsborgerlige nasjonalismen og den etniske nasjonalismen. Førstnevnte vektlegger et politisk og språklig fellesskap innenfor nasjonalstaten og blir i store trekk praktisert i dagens liberale demokratier, også her i Norge. Sistnevnte vektlegger et nasjonalt fellesskap basert på felles etnisitet samt kulturell og historisk fellesarv. I sin verste form kjenner vi dette fra fascismen. Der den første målbærer en ganske universell forståelse av menneske og nasjonalstat, vil den andre målbære idéen om at alle folk er unike, og at nasjonalstater i varierende grad kommer best ut som homogene samfunn. Ut fra et sjåvinistisk, ultranasjonalistisk ståsted er nasjonen eller staten alt, og individet er fullstendig underordnet lojalitet til denne. Nasjonen skal være grunnleggende diktatorisk og etableres på førerprinsippet.

nasjonalisme i dagens samfunn o

En av de første liberalnasjonalistiske ideologene var italieneren Giuseppe Mazzini (1805–72), som mente at alle folk burde ha sin egen stat, og at det ville føre til færre kriger. Ifølge Mazzini skulle nasjonalstaten sikre individuelle rettigheter der også sosiale reformer var nødvendig for å etablere et fungerende og stabilt fellesskap. Frihetskjemperen Giuseppe Garibaldi (1897-82), som har fått æren for å samle Italia til ett rike, var sterkt influert av Mazzini. Nasjonalismediskurs er en evig tilbakevendende akademisk øvelse, hvor nasjonsbegrepet og idéer om nasjonal tilhørighet har blitt dekonstruert. Vi finner slike teorier i statsviteren Benedict Andersons bok Forestilte felleskap og hos sosialantropologen Ernest Gellner, som retorisk stilte spørsmålet: "Har nasjoner navle"? Ifølge Anderson og Smith er nasjoner rene konstruksjoner som har kommet til av politiske, demografiske eller andre strukturelle årsaker. De mener at nasjonalisme primært er et spørsmål om makt. Sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen har hevdet at nordmenn er opplært fra barndommen av til å tro at vi er ett fellesskap.

  1. Nasjonalisme i dagens samfunn tv
  2. Nasjonalisme i dagens samfunn now
  3. Nasjonalisme i dagens samfunn login
nasjonalisme i dagens samfunn die

Sosiologen Anthony D. Smith har et mer pragmatisk utgangspunkt: Om fellesskapet er imaginært eller ei, oppleves det like fullt genuint og ektefølt for den som erfarer det. Smith mener også at det er kunstig å skille mellom kulturer og nasjonalstater. Hvis heller ikke kulturer har en indre kjerne, har heller ingen andre former for menneskelige fellesskap en kjerne. Andre av Anderson og Gellerns kritikere vil hevde at den sinteste nasjonalismekritikken lider under en viss dobbeltstandard. Hvorfor skulle akkurat det norske være falskere og hulere enn det tibetanske eller maoriske? Her hjemme har nasjonalismedebatten ofte vært mindre teoretisk, gjerne knyttet til feiringen av 17. mai og flaggbruk i barnetoget. Noen norske debatter har hatt et klart anstrøk av humor. I en samtale med historikeren Kåre Lunden spurte sosiologiprofessor Gudmund Hernes om det norske i det hele tatt fantes. «Flagget er stjålet fra Danmark, 17. mai er stjålet fra Gregor VIII», sa han. Lunden svarte at om Hernes' tankegang var riktig, kunne heller ikke Hernes eksistere.

smp-stories-top-widget Det er ikke rart at det er mange som er glad i Norge. Vi lever i et av verdens rikeste, likeste, frieste og tryggeste land – med et av verdens lykkeligste folk. Derfor er det lov å rope hurra, både for kongeparet og 17. mai, når vi feirer det mest grunnleggende av alt: Vår egen frihet. Men selv om vi er heldige i Norge, er vi ikke de eneste som er glade i landet vårt. Det blåser en nasjonalistisk vind over Europa, og den kommer til uttrykk på mange måter. I Norge har vi sett det på de politiske partienes landsmøter, der de har feiret nasjonen og Norge mer enn på lenge. Ordene «nasjonalisme» og «nasjonalkonservatisme» gir paradoksale assosiasjoner. Årsaken finner vi i historien. Det som opprinnelig var et liberalt ideal og en praktisk måte å styre på, utviklet seg til å bli en skjebnesvanger ideologi på 1930- og 40-tallet. Noe av det paradoksale ser vi også i dag: Mens vi i Norge feirer nasjonen med is, taler og tog, viser andre land sin styrke med militærparader og tanks i gatene.

Til Dovre faller.

Velferdsstaten er ikke mulig uten nasjonalstaten. Men en nasjonalstat er mye mer enn et forsikringsselskap. Nasjonal stolthet og kjærlighet til fedrelandet handler også om en subjektiv følelse av tilhørighet. De fleste av oss vil i en gitt situasjon være villige til å ofre livet om nødvendig for å forsvare landet. Det er en grunnleggende del av samfunnskontrakten i nasjonalstaten. Vi feirer våre nasjonalhelter, enten de har gjort en innsats for Norge i krig eller utmerker seg i idrett, forskning, kunst, eller i polekspedisjoner. Og vi fordømmer forrædere. Selv en erklært globalist som Frankrikes president Emmanuel Macron erkjenner nasjonens betydning, men er opptatt av å gjøre et klart skille mellom nasjonalisme og patriotisme. I sin tale under hundreårsmarkeringen av slutten på første verdenskrig sa han at «nasjonalisme er forræderi mot patriotisme. » Selv mener jeg det er mest hensiktsmessig å skille mellom etnonasjonalisme og liberal nasjonalisme. Etnonasjonalismen som vektlegger identitet utelukkende basert på etnisk opphav, vil per definisjon være ekskluderende.

Wednesday, 21 December 2022

Sitemap | Ivar Aasen Bøker, 2024